I kveld inviteres det til laksesamling i Reviret i Folketeaterpassasjen, med påfølgende laksetitting i Akerselva. Dette må du ikke gå glipp av.

Svein Jakob Saltveit er professor og seniorforsker ved Naturhistorisk Museum, og har satt sin signatur på de fleste rapportene som er laget om Akerselva de siste 20 årene. I kveld forteller han om elvens utvikling i nyere tid og hva som skjedde i etterkant av klorutslippet i 2011. Han har også forklaringen på den voldsomme oppgangen av fisk alle deltakerne skal få se nærmere på i løpet av kvelden.

Reidar Borgstrøm er professor emeritus ved Norges Milljø og Biovitenskapelige Universitet (NMBU), og blant landets mest kjent fiskeforskere. Han fulgte livsløpet til de første lakseungene som ble satt ut i Akerselva da bestanden ble reetablert i 1981, og det er deres historie han vil fortelle under arrangementet.

Lars Nilssen fra Lars og Lars bidrar også denne kvelden. Filmskaperen forteller Akerselvas historie, fra forrige epoke da den var et lakseførende vassdrag, frem til da den ble industriens navlestreng.

Etter foredragene blir det guidet påsyn på årets oppgang. Det står ifølge rapportene allerede masse fisk fra Eventyrbroa og oppover til Øvre Foss, og flere er på vei. Arrangørene oppfordrer alle til å ta med lykt.

Arrangementet starter klokken 19.00, og det koster 100 kroner å komme inn.

The post Lakseprat og smugtitting i Akerselva appeared first on Hooked.

At fang og slipp fungerer får vi stadige bekreftelser på. Denne nydelige ørreten fra Vangrøfta er beviselig tatt tre ganger de ni siste årene, og i løpet av denne tiden har den nesten doblet vekten sin.

Av: Endre Hopland

De tre ivrige fiskerne Olav, Håvard og Sigbjørn er fast inventar i vakre Vangrøfta. De har for lengst feiret tiårsjubileum i elven, og i løpet av disse årene har det blitt mange flotte fisker. I år fikk Sigbjørn en skikkelig bamse på hele 2,7 kilo da han serverte en danica-imitasjon. Nå viser det seg altså at fisken har blitt fanget flere ganger tidligere, også.

Ifølge Fishspot er ørreten på 2,7 kilo den største karene noen gang har fått i Vangrøfta, og den ble selvsagt nøye dokumentert og feiret. Ved nærmere undersøkelser i arkivet, oppdaget karene altså at det ikke var første gang de hilste på denne kameraten.

Fisken er fanget på nøyaktig samme sted hele tre ganger, og det er altså hele ni år siden første gang den var på land. Da var det lillebror Håvard som fikk fisken på en aurivilli-imitasjon, og vekten stoppet på 1,4 kilo. To år senere lurte samme mann den samme fisken med en knott-imitasjon, og denne gangen viste vekten 1,7 kilo.

Denne sesongen smalt det altså på ny, og syv år etter forrige møte, hadde den aldrende storfisken lagt på seg ytterligere en kilo.

– Prikkmøsteret på ørreten er unikt for det enkelte individ, og dermed kan en med stor sannsynlighet si at dette er samme fisk, melder Fishspot, som først omtalte saken.

1 of 3

Dersom en anslår at ørreten bruker fem-seks år på å bli en halv kilo  og deretter vokser gjennomsnittlig 1,5 hekto i året, vil denne fisken være rundt 20 år gammel.

– En vekstrate på 1,5 hekto i året stemmer med andre store fisker som karene med stor sannsynlighet har fanget mer enn en gang. Dette sier uansett litt om betydningen av fang og slipp i en liten elv der fisken ser mange kroker i løpet av en sesong. Konklusjonen er at det tar tid å bli stor, skrver Fishspot.

The post Denne ørreten ble tatt i 2007, 2009 og 2016 appeared first on Hooked.

Etter flere år med lengsel etter stor og sterk fisk i tropiske farvann, skulle drømmen endelig bli en realitet. Guttegjengen skulle på tur til Panama for å fiske, hovedsakelig fra kajakk.

Av: Dan André Aarsvold

Vi hadde trålt internett for steder å reise, kjøpt poppere, stickbaits og jigger for tusenvis av kroner, og for hver dag som gikk nærmet vi oss avreise til den ultimate destinasjonen: Wild Coast i Panama!

Dette er kanskje et av de mest artsrike farvannene i verden, og ikke minst et drømmereisemål for mangfoldige sportsfiskere. Stedet hvor stor fisk blir spist av enda større fisk!

Vi reiste med fly fra Oslo til Frankfurt, og så direkte til Panama. Her hadde vi først en liten uke med akklimatisering i Panama City, der vi fikk lagt inn en kjapp fisketur i Panamakanalen. Her fikk vi hovedsakelig fisket etter Peacock Bass, men det dukket også opp en Tiger Fish på undertegnede. Ikke noen monsterfisk å spore, men alt i alt et mye bedre alternativ enn storbyliv og shopping.

1 of 6

Etter et par dager med byliv og tråling av fleste takkel-shopene i byen, begynte bankkontiene å bli slunkne, og det var på tide å komme seg videre til siste stopp på reisen. Campen vi skulle bo på var per definisjon i ødemarken, to timer i ca. 20 knop fra nærmeste by, som da var Pedasi. Den neste uken skulle vi bo på stranden på campen til Pascal Artieda som driver Panama Kayak Adventure. Her bodde vi i Bungalower, tett i tett med Panamas jungel dyre- og insektsliv.

1 of 4

For å nevne noe, klatrende trekrabber, kakerlakker og selvlysende edderkopper. Til tross for at vi bodde i ødemarken, hadde Pascal gjort en god jobb med å få litt strøm på campen med solcellepanel, og innlagt vann fra nærmeste bekk. I kombinasjon med utedo, hadde vi dermed det vi trengte. Til å bo i jungelen var det ganske luksuriøst.

En typisk dag startet med frokost da solen stod opp. Da fikk vi servert egg og bacon, omelett eller andre godsaker disket sammen av vår eminente kokk og guide. Så var det å laste båten med utstyr, vann og mat, og så fisket vi i ca. fire timer, før vi spiste lunsj og hadde siesta på en eller annen øde strand eller øy. Her fikk vi også snorkle og utforske fritt på egenhånd om vi ønsket det.

Deretter fortsatte fisket i fire timer, tilbake til campen, laste av utstyr og spyle dette. Så var det en fantastisk middag laget av sjefen sjøl, enten selvfisket tropefisk, kylling, biff, krabbe og til og med pizza disket han opp med den ene kvelden. Snakk om multitalent av en guide!

1 of 3

Vi ankom campen på ettermiddagen. Da var det en tur ut i båt for å gjøre oss kjent med båten, få et lynkurs i popping og speedjigging. For en start vi fikk. Første fisk i båten var en Cubera Snapper. Ikke noen stor kar, kanskje tre kilo, men likevel en brutal liten krabat som bøyde 3X VMC-krokene.

Etter dette smalt det på en Yellowfin Tuna, etterfulgt av flere råsterke Jack Crevelle. Vi fisket i ca. to timer og hadde ti fisker i båten ganske raskt. Åtte av disse ble satt ut igjen. Tunfisken tok vi til kveldsmat, og vi måtte også ta den ene Crevellen da den blødde fra gjellene. Denne ble gitt til lokalbefolkningen som brukte den til middag. Blodfersk sashimi av selvfisket Yellowfin Tuna er bokstavelig talt det råeste jeg har spist. Fantastisk måltid!

Det var bare å glede seg til de påfølgende dagene. Da skulle vi fiske fra kajakker og forhåpentligvis oppnå målet med sledetur. Kajakkene vi fisket fra var Hobie Outbacks!

Resten av kvelden gikk for øvrig med på å bytte kroker til den groveste typen (4 og 5X-styrke) for å motstå det Stillehavet har å by på.

Etter en noe lang natt i Bungalowen, med mye småkryp, krabber og til og med en maursluker på døren til den ene i reisefølget, var det morgen og første dag med kajakkfiske. Vi kom oss utpå havet, ble kjørt med pangaen til destinasjon nummer en, og fikk kajakkene utpå. Det tok noen timer før vi fikk dreisen på popping fra kajakken, men etter hvert klarte Joachim å kroke å lande den første Jacken på turen, en fisk estimert il ca. 7-8 kilo. Fytti katta for en fight!

Disse fiskene tar først rett ut, fighter knallhardt med mangfoldige utras og når du endelig får de tett inntil kajakken ,får de fullstendig panikk og går rett nedover. En fantastisk sportsfisk, og den fisken vi fikk desidert mest av på turen. Målet om sledetur var allerede nådd for Joachim, og presset lå på oss andre.

Målet var altså en såkalt sledetur med kajakk i de tropiske farvannene, og de ble det til slutt flere av. Drømmeartene var Stor Cubera Snapper, Rooster og Yellowfin Tuna, helst fra kajakk og aller helst av det grove kaliberet. Etter at dagen var omme hadde vi alle heldigvis fått fisk, men vi oppdaget at fisket var mye mer labert i dag enn første dagen da vi fisket fra båt. Vi merket også på fysikken at denne fort kunne vært både fem og seks hakk bedre enn det den i realiteten var. Åtte timer i kajakk med popping og speedjigging krever sin mann, spesielt om man skal fiske effektivt.

Etter hvert som dagene gikk, ble artslistene utvidet og vi kunne notere oss Barracuda, Jack Crevelle, Pompano, Rainbow Runner, Yellowfin Tuna, Cubera Snapper, Bonito, Garfish, Blue og diverse andre bunnfisk. Mye spennende. En av turens desiderte høydepunkter for undertegnede var når en Greybar Grunt bet på. Vi visste ikke hva det var da, og hverken guiden eller lokalbefolkningen hadde sett denne før, så å være den første på campen som fikk en slik – og da på toppen av alt fra kajakk – var spennende for undertegnede.

Etter hvert fikk jeg sendt inn bilder til Sport Fishing Magazine, og den ble tatt med der i en spalte som går på å få identifisert sjeldne fangster.

1 of 19

En ting var det fantastiske fisket på stedet. En annen ting var den fantastiske naturen, og da kanskje spesielt det marine miljøet. Daglig kunne vi se hvalhai, havskilpadder og skater som rett og slett fløy over vannet, virkelig et majestetisk syn som dessverre var nesten umulig å fange på kamera. Rett og slett rå opplevelser.

1 of 3

Hvalhai filmet fra kajakken under vann:

Den dagen på campen som skulle bli den største og beste, var vi derimot ikke i kajakkene. Da var vi i båt, et godt stykke offshore, og det var da den kanskje villeste episoden i min sportsfiskerkarriere inntraff.

Målet var black marlin, og det skulle vise seg å bli fast fisk opptil flere ganger. Vi begynte fisket rolig med litt fiske etter bonito. Jeg fikk en liten en på ca. 1,5 kilo som var perfekt size til levende agn. Vi slapp den på haspelutstyr, og etter en gode 20 minutter smalt det til i stangen som det aldri før har gjort. Jeg fikk fristilt spolen slik at vi var sikre på at fisken ble kroket, og nå gikk det fort unna.

Jeg er sikker på at det forsvant 150 meter line fra haspelsnella i løpet av et par minutter. Og da skjedde det. Vi så en gigantisk Black Marlin hoppe opp bak båten, og med ca. 50 meter line igjen på snella, brøt det ut full panikk, og jeg må bare prøve å gjøre mitt beste i forhold til å gi fisken litt motstand. Dessverre gikk det som det måtte gå, og fisken slet av fortommen. Fisken ble estimert til ca. 200 pund – et flott eksemplar.

Etter en stund får vi kommet oss til hektene igjen, og vi rigger om til litt tyngre utstyr som er mer relevant i forhold til Marlin. Vi fisker opp en passelig agnfisk på 4-5 kilo, og sender denne ned i dypet. Etter 10 minutter smeller det på igjen, og jeg er sikker på at førsteutraset er på 400-500 meter. Thor Larsen, som var mannen som hadde vunnet loddtrekningen, ble utmattet i løpet av de fem første minuttene, og det kan jeg godt forstå. Stanga sto i full fleks i fem minutter, og vi måtte alle hjelpe til så han ikke skulle ryke på havet.

Etter det var det Joachim som tok over stafettpinnen. Fisken var en del roligere nå, og han kjørte den vel 10-15 minutters tid før han måtte gi seg, og jeg endelig skulle få ta over. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hold på, men kan si med sikkerhet at jeg også var utslitt etter 5-10 minutter.

Vi klarte likevel å få fisken opp til overflaten og ta i fortommen. Fisken var dermed offisielt landet, og vi kunne slippe jubelen løs.  Når det er sagt så måtte vi fighte med den i 90 minutter til etterpå for å få den rolig nok til å frigjøre kroken. Rett og slett et eventyr fiskemessig!

Marlin-fighten i levende bilder:

Du kan lese mer om Dan André Aarsvold sine fiskerier på bloggen hans eller på Facebook-siden Mannenoghavet.

The post Drømmen om Panama appeared first on Hooked.

Fylkesmannen i Vestfold har ikke mye troen på fiskeguden, og har gitt en Sande-mann som har søkt om å få opprette et nytt trossamfunn rundt den nevnte guddommeligheten, blankt avslag.

Av: Endre Hopland

– Fiskeguden kommer en eller annen gang til å skape død og fordervelse, mente mannen som ville opprette trossamfunnet “The Fish of All Fishes”.

Fylkesmannens i Vestfold tok søknaden med godt humør, og forfattet et avslagsdokument av den sjeldent muntre sorten.

– Det er enkelte skjær i sjøen som må forseres før en søknad om registrering av nytt trossamfunn kan tas for god fisk. Etter å ha trålet søknaden og vedtektene, vil vi hevde at søker har tatt seg vann over hodet, heter det i svaret fra Fylkesmannen.

Det var NRK som først omtalte den heller spesielle søknaden, der det blant annet blir hevdet at fiskeguden vil anbefale oss alle om å gjøre som vi ønsker frem til dommedag, før alle overlevende mennesker vil bli gjort til slaver.

– Troende vil kunne svømme fritt i noen av fiskegudens innsjøer, heter det i søknaden fra Sande-mannen.

Saksbehandler på juridisk avdeling hos Fylkesmannen i Vestfold, Pernille Gjertsen Moss, bekrefter overfor NRK at de hadde en morsom dag på kontoret da de besvarte denne søknaden.

– Jeg skal ikke ha æren for ordlyden, det var lagarbeid i avdelingen, og vi hadde det moro. Vi skal selvfølgelig ta henvendelser seriøst, men akkurat i denne saken tviler jeg på at det var seriøst ment, ler hun.

Fra tid til annen dukker det opp søknader om å registrere nye trossamfunn i Norge.

– Det er to stykker som tidligere har pekt seg ut, “Gummiandkirken” og “Holy smoke”. Begge fikk avslag, forteller Gjertsen Moss.

The post Fiskeguden fikk blankt avslag hos Fylkesmannen appeared first on Hooked.

De matglade fiskerne i Tor og Thor ligger ikke på latsiden, selv om ørretsesongen er på hell og vel så det. I deres siste film fiskes det i både øst og vest samtidig, og overraskelsene står i kø. Enjoy!

The post Stor flueørret og en enda større overraskelse appeared first on Hooked.

Ole Martin Gilbu og Fiskejegeren Productions sin filmserie Jakten på sjøørreten har nå kommet til episode fem. Denne bærer navnet Vinterstemning. Gikk du glipp av fjerde, tredje, andre eller første episode, har du mye godt sjøørretstoff å kose deg med akkurat nå. God fornøyelse!

The post Jakten på sjøørreten, del 5 appeared first on Hooked.

I del 16 av matspalten Kan det spises? står en fisk de aller fleste har fisket fra bryggekanten på et eller annet tidspunkt på menyen hos Raphael Pedersen. Hvordan smaker ulke, tro?

Denne gang skal jeg lage mat av fisken som gav meg ideen til å starte dette prosjektet. Den er både stygg og vakker med sitt drageaktige utseende. Det er definitivt ikke den fisken man får mest matlyst av å se på, men nok en gang er spørsmålet… Er det det invendige som teller? Vår største art fra ulkefamilien (Myoxocephalus scorpius) står på menyen min i den sekstende delen av prosjektet.

Vanlig ulke er ingen vanskelig fisk å finne. Den lever fra fjæra og ned mot dypet. Det som kan være litt ‘tricky’ er å finne store eksemplarer. Høst/vinter på nattestid hvor du benytter kikkfiske og agn kan gi god utteling. Du ser litt av det på videoen.

I del 9 , gjorde jeg et samarbeid med the shack. De serverte meg en nydelig burger av breiflabb. Ulke og breiflabb skal i mitt hode være nokså like i kjøttet. Burger av breiflabb ble en suksess, derfor gjør jeg en ulke burger i dette innlegget. Les mer om fremgangsmåte og se bilder etter videoen.

Fiskene jeg fikk var rundt 500 gram, og bra size til maten jeg planla å gjøre denne gang. Da jeg skar ut ferske fileter av ulkene, var kjøttet veldig bløtaktig. Ikke helt det jeg så etter til denne retten. Tiden med prosjektet har gitt meg nye erfaringer og mye ny lærdom når det kommer til fiskekjøtt. Fersk fisk er absolutt ikke alltid det riktige, lenger. Noen arter trenger rett og slett modning før de er på sitt beste.

Det var med vassilden i del 11 at jeg fikk denne tankevekkeren. Fisken ble liggende 3 dager i kjøleskap ved en feil og jeg var sikker på at den var ødelagt. Tvert i mot så var den blitt perfekt i løpet av den tiden! Denne gang gjorde jeg det med vilje, jeg modnet ulkefiletene tre dager i kjøleskapet før jeg lagte mat av dem. Det var en stor forandring i kjøttet etter modningsprosessen. Svært lik breiflabb.

Fremgangsmåten på min versjon av ulkeburger, karrimajones, crispsalat og syltynne ringer av rødløk:

• Klargjør crispsalat, kutt tynne ringer av rødløk.
• Lag Karrimajones. Ønsket mengde majones, karripulver, habanero saus, hvitløk, salt og pepper (smak til underveis og rør alt godt sammen) Masse god smak!
• Panering: Tortillachips og brødsmuler. Du kan bruke en blender for å male det opp.
• Visp et egg
• Siktet hvetemel blandet med litt salt, pepper og karri.
• Dypp fisken i mel, vispet egg og smør den inn med den knasende blandingen av tortillachips.
• Legg burgerbrøene på rist i en varm ovn (200 grader).
• Varm opp en stekepanne med olje og legg fisken i. Prosessen går raskt, følg hele tiden med slik at paneringen ikke svir seg. Fisken skal være klar på ca. 3 minutt.
• La fisken hvile på grovpapir mens du smører bunnen av burgerbrødet med karrimajones , legger på crispsalat og deretter fisken. Topp med de tynne og råe rødløksringene (PS: Hør på videoklippet hvor sprøtt alt er når jeg skjærer burgeren i to deler)

1 of 4

Så, kan ulke spises? Absolutt! Som jeg sier på videoen: Den ble kalt fattigmannshummer før i tiden. Jeg forstår klokkeklart hva de mener med det! Ulkene koster ikke en krone, og er knallenkle å fiske. Konsistensen er veldig lik hummer og smaken er bra.

Dette er første gang jeg prøver ulke, derfor aner jeg ikke hvordan den er som dagsfersk. En ting er sikkert, ulke skal jeg bruke mer og modne den akkurat slik jeg gjorde denne gang. Nydelig fisk! Enkel å filetere + lite bein. Gå inn med en skarp kniv bak hodet på fisken og følg ryggbenet helt til du kommer til buken. Jeg skal filme metoden og legge det ut asap. Anbefales! Og forresten… Nei, den er ikke giftig, selv om den stikker litt.

Du kan lese mer om Raphael Pedersens fiskeverden på hans egen blogg. Flere oppskrifter på kjente og ukjente fiskearter kommer plutselig.

– Raphael

The post Kan det spises? – del 16, ulke appeared first on Hooked.

Den unge kameratgjengen i Team Gråstein er ikke ukjent med stor ørret, men det betyr på ingen måte at gleden over nye godfisker er liten. Snarere tvert imot. Og når høyfjellets praktfisker hugger, slippes virkelig følelsene løs. Denne videoen må du ikke gå glipp av!

The post Her tar følelsene overhånd appeared first on Hooked.

Camp Villmark og DNT Oslo og omegn inviterer til foredragskveld med selveste Tonje Helene Blomseth onsdag fra klokken 19.00.

Selv om hun bare er 21 år gammel, kan Årets Villmakring 2016, Tonje Helene Blomseth, allerede vise til en imponerende villmarks-CV. I en alder av 17 år ble hun den yngste som hadde gått Norge på langs. Da hadde hun tilbakelagt 300 mil gjennom den norske fjellheimen sammen med polarhunden Maddox.

Vinteren 2013 prøvde hun seg på Svalbard på langs, og fra November 2013 til mai 2014, gikk hun alene gjennom Nordkalotten på ski, med hunden sin som eneste selskap. Blomseth er for tiden aktuell med boken Drømmen om Nord og NRK-serien Eventyrjenter.

I morgen holder hun altså foredrag i Friluftshuset til DNT på Sørenga i Oslo. Dørene åpner klokken 18.00, og i butikken til Friluftshuset vil du som gjest få 30 prosent avslag på turbekledning fra Bergans, Norrøna, Arcteryx, Icebreaker, Fjellreven og Houdini.

Foredraget koster 250 kroner per person, og denne prisen inkluderer inngang på Camp Villmark i perioden 31. mars til 2. april neste år. Arrangørene opplyser for øvrig at de bare har 60 plasser, så her gjelder det å være tidlig ute. Du kan melde deg på ved å følge denne linken.

The post En kveld med Tonje Helene Blomseth appeared first on Hooked.

Torsdag 24. november holder Rolf Magnus Grenberg foredrag på Saga Næringspark på Arneberg fra klokken 19.00. Temaet er isfiske etter gjedde. 

The post Foredrag om ismeite etter gjedde appeared first on Hooked.

Den norske sportsfiskelegenden og eventyreren Morten Ruud, fisker for tiden de fantastiske farvannene utenfor Ascension Island i den ombygde seilbåten «Offshore Hunter». Forrige uke skrev han seg inn i historiebøkene.

Av: Endre Hopland

Som Hooked tidligere har skrevet, er Ruud for tiden på sitt livs fiskeeventyr i sin ombygde seilbåt «Offshore Hunter». Den fem år lange fisketuren verden rundt ble sparket i gang i juli i fjor, og nå, 16 måneder senere, er det altså den søratlantiske vulkanøyen Ascension som er basen til storviltfiskeren og mannskapet hans.

Ascension Island, kjent som fiskeverdens Jurassic Park, byr på mengder av diger og råsterk fisk, og blant de aller største og sterkeste er marlinen. «Offshore Hunter» ankom den sagnomsuste øyen 29. september, og har siden den gang fisket etter marlin i rundt 20 dager. Dette har resultert i åtte landede fisker, som alle har fått friheten tilbake etter at kampen var over. I tillegg til disse har mange storfisker gått seirende ut av kampene med mannskapet om bord.

Rett før helgen smalt det for alvor i den ene av trollingstengene til Ruud og mannskapet, som for tiden består av svenskene Hannes Ribbner, Johan Mikkelsen og Matilda Leijon. Og når det smeller for alvor i marlinsammenheng, da leker en ikke butikk.

Les også: Fantastisk start på fiskeeventyret

– Johan og Hannes byttet på å kjøre fisken, mens jeg stod ved roret. Ting gikk lynkjapt, og det første fisken gjorde var å hoppe rett mot båten. Derfor fortsatte jeg for full maskin fremover i ti knop i et par minutter. Deretter snudde fisken, og stakk heldigvis down wind. Hadde den ikke gjort dette ville vi blitt spolet tomme i løpet av minutter, sier Ruud til Hooked.

Under Big game-fiske, som i all hovedsak bedrives som fang og slipp, regnes en fisk som landet når en tar i leaderen, altså den fremste delen av snøret. Fiskene som fanges under denne type fiske er nelig jevnt over så store at det ikke er forsvarlig å ta dem om bord. Derfor avkrokes de i sjøen.

Kaptein Ruud måtte pushe seilbåtmotorene maksimalt, og i åtte knops fart bakket han etter kjempefisken, som fremdeles tok snøre. Til sammen gikk det ut rundt 600 meter, men etter noen heftige minutter begynte mannskapet omsider å få tilbake litt av det tapte, vel og merke fortsatt i åtte knop.

– Fisken holdt seg heldigvis høyt i vannet, og etter bare 12-15 minutter hadde vi tak i leaderen, og full kontroll. Hannes fikk kjørt seg litt på leadren, men han fikk tak i spydet, og dermed var fisken kjørt, sier Ruud til Hooked.

Den enorme fisken som nå lå langs ripen, målte hele 3,4 meter. Siden fiskene ikke tas om bord, blir vektene bare estimert. Denne fisken hadde en estimert vekt på rundt 950 pund, men kan fort ha vært 1000, også. 1000-pundsmerket er magisk i marlinsammenheng, da fisker over denne størrelsen faller innunder kategorien «Grander».

1 of 3

– 1000 pund er selve drømmegrensen. Det tas i snitt fem slike i hele Atlanteren hvert år, så det er sjeldne fisker. Når det er sagt er det ingen andre steder i verden en har større sjanse til å komme i kontakt med en enn på Ascension, og tre av de seks største eksemplarene som noen gang er tatt i Atlanteren stammer fra disse farvannene, sier Ruud til Hooked.

Den blå marlinen «Offshore Hunter» landet i slutten av forrige uke, var altså veldig nær en såkalt «Grander». Det som gjør fangsten ekstra spesiell er at den ble tatt fra en seilbåt.

– Det er nok ingen som har fått så stor marlin, eller noen annen fisk heller for den saks skyld, fra seilbåt tidligere. Det er helt spesielt, og fangsten har gitt oss en del international omtale. Det synes vi er kult. Det er også veldig bra for oss med tanke på å knytte nødvendige kontakter rundt om i verden for resten av ferden vår, forteller han.

Siden fisketuren startet for 16 måneder siden, har Ruud og co. landet rundt 70 marlin. I løpet av denne tiden har de blitt gode på å drille stor fisk, og manøvrering og maksimal utnyttelse av båten er ikke lenger noe problem.

– Vi fisker for øvrig bare stand-up, og det er det ingen andre båter som gjør i samme utstrekning på så stor fisk. Men det går helt supert, sier den norske kapteinen til Hooked.

Les også: Reisende i fiskeopplevelser (Hooked+)

Ruud vender selv nesen hjemover om en ukes tid, men etter en lengre juleferie, går turen tilbake til Ascension og den ombygde seilbåten 9. januar. I februar heiser «Offshore Hunter» på ny seil, og ferden går denne gangen til Trinidad. Dette er en distanse på 3200 nautiske mil, og rundt fire uker på sjøen venter kaptein og mannskap.

– Dette blir et nytt kapittel i eventyret, og vi gleder oss veldig til fortsettelsen, sier Morten Ruud til Hooked.

The post Dette er verdens største fisk tatt fra seilbåt – og den er «norsk» appeared first on Hooked.

Per Sandberg lempet i forrige uke på lakseluskravene for å få flere oppdrettere til å kjøpe kapasitetsvekst. Først når tre lusetellinger på rad viser for høye tall, skal lusegrensen regnes som brutt.

Endringen skjer samtidig som skrekkbildene av omfattende luseskader hos fisk i oppdrettsanleggene til Lerøy Midt og Måsøval Fiskeoppdrett på Frøya vekker avsky i sosiale medier. I tillegg er det avdekket at Lerøy Midt har brent egen grunnlagsdokumentasjon på lusetelling.

– Fremfor å lempe på kravene, burde Sandberg heller skjerpet kravene til lusetelling og dokumentasjon, samt krevet endring i produksjonsmetodene, forklarer parasittolog og fagsjef i Norske Lakseelver, Erik Sterud.

Burde talt flere fisk

Utgangspunktet for endringene er frykt for at oppdretterne skal estimere et høyere antall lakselus på fisken enn det reelle lusetallet og dermed stå i fare for å bli møtt med sanksjoner fra Mattilsynet.

Problemet med såkalt ”falske positive” er et reelt problem, men dette er direkte knyttet opp mot kravene om at oppdretterne kun må telle lus på 10 fisk i en merd med 200 000 fisk for å estimere lusetallet.

– Ved så lave parasittforekomst som vi snakker om her, er et utvalg på 10 fisk altfor lavt antall til å gi et korrekt estimat, sier Sterud.

Han mener Sandberg helt enkelt burde pålagt oppdretterne å telle langt flere fisk hver gang for å øke sikkerheten i estimatene.

– Dessuten burde han senket lusegrensene også for den eksisterende produksjonen fra 0,5 til 0,2 lus per fisk, for å få ned smittepresset langs kysten. Dette ville kommet både villfisk, oppdrettsfisk og ikke minst oppdretternes lommebok til gode, framhever Sterud.

Et lang større problem, som Veterinærinstituttet ikke har blitt bedt om å vurdere, og som de derfor ikke har tatt med i beregningen, er at prøveuttaket i forbindelse med lusetelling høyt sannsynlig ikke er representativt for fisken i merden.

Vil ikke vente

Dette ligger som en forutsetning for Veterinærinstituttets skrivebordsøvelse, selv om representanter for veterinærene i felt har gitt uttrykk for at det ikke er tilfelle, og at lusetellingene burde standardiseres og lusetellerne akkrediteres.

– Særlig ved telling av parasitter, som har en såkalt klumpet fordeling i en vertspopulasjon, er kravet til tilfeldig utvalg spesielt viktig. Til slutt er det også et poeng at oppdretterne ikke engang vet eksakt hvor mange fisk de har i hver merd. Kanskje Sandberg burde startet med strengere krav knyttet til biomassekontroll før han innvilger større slingringsmonn ved lusetelling, mener Sterud.

Mattilsynet har bestilt en omfattende rapport hos Veterinærinstituttet om problematikk knyttet til telling og rapportering av lakselus. Istedenfor å vente på konklusjonen fra denne, haster Sandberg med å endre metodikken slik at flere oppdrettere skal søke om økt produksjonskapasitet.

– Det vitner ikke om føre-var-tankegang påpeker Sterud, som håper at oppdretterne som allerede har takket nei til å kjøpe kapasitetsveksten ikke ombestemmer seg.

– De har vist en ansvarlighet ved å takke nei, og vi håper de forstår at Sandbergs krumspring ikke gir dem en reell mulighet til å ha mer lus på fisken, avslutter han.

– Pål Mugaas, prosjektleder Norske Lakseelver

The post Fiskeriministeren som vil telle til tre appeared first on Hooked.

Den kjente fluefiskeren, filmskaperen og bloggeren Lars Nilssen, har klaget OFA inn for Klagenemda for miljøinformasjon
, med tilbakehold av informasjon om fiskeutsettinger som bakgrunn. OFA skjønner lite av kritikken.

Av: Endre Hopland

Oslomarkas Fiske Administrasjon (OFA) har ansvaret for fiskeutsettinger i Oslomarka, på vegne av grunneierne, som hovedsakelig er Løvenskiold-Vækerøe og Oslo og Akershus kommuner. Årlig setter OFA ut titusener av ørretyngel og en del eldre fisk i Oslomarka, fisk som klekkes i bedriftens eget klekkeri og settefiskanlegg i Sørkedalen.

I en pressemelding til Hooked skriver Lars Nilssen, som selv var med i OFA fra 1975 til 2005 og ansvarlig for årboken Med fiskestang i Oslomarka fra 1991 til 2005, at det de siste årene har blitt satt ut mer fisk i Marka enn på lenge, en praksis som ifølge Nilssen vil bli videreført dersom den ansvarlige i OFA får det som han vil.

– I fjor ble det bygget et nytt settefiskanlegg i Sørkedalen, som også er egnet til å produsere langt større settefisk enn tidligere. Vi er mange som er svært skeptiske til denne utviklingen, både i et langsiktig forvaltningsperspektiv, men også fordi vi som sportsfiskere opplever at det ene vannet etter det andre blir dominert av et stort antall settefisk, og at kvaliteten på fisken blir forringet, sier Nilssen.

Tidligere ble OFA sine utsettingstall for hvert enkelt Marka-vann offentliggjort i årboken Fiske i Oslomarka, men denne boken har ikke blitt gitt ut siden 2010.

– Publikasjonen forsvant da styret i OFA bestemte seg for å bruke sin egen hjemmeside og Facebook som informasjonskanaler. Nå offentliggjøres bare det totale antallet fisk som bedriften produserer og setter ut, sier Nilssen, som også understreker at fiskeutsettinger er et omdiskutert tema.

– Myndighetenes lange forvaltningslinjer trekkes opp i forhold til vanndirektivet, og de går i retning av at fiskeutsettinger skal reduseres til et minimum. OFA har valgt å gå motsatt vei. De siste årene er det blitt satt ut mer fisk enn på lenge, sier den fiskende filmskaperen.

– Ikke hørt et pip

Etter å ha satt seg inn i lovteksten til Miljølinformasjonsloven, og ved flere anledninger gjennom årets sesong i Marka opplevd at det ene vannet etter det andre var fullstendig overbefolket av småørret grunnet store fiskeutsettinger, sendte Nilssen følgende brev til styret i OFA 18. oktober:

Klage på vedtaket om forespørsel om fiskeutsettinger

Vinteren 2014 gjorde jeg en henvendelse med forespørsel om å få innsyn i antall og størrelse på fisk satt ut i hvert enkelt OFA-vann, a la oversiktene som ble offentliggjort i årboka i perioden 1991 til 2009. Forespørselen ble avvist.

Slik jeg ser det har jeg rett til å få utlevert den informasjonen jeg etterspør. Lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven) stiller særlige krav til åpenhet både fra privat og offentlig virksomhet når det gjelder opplysninger som har betydning for miljøet.

«Denne loven har til formål å sikre allmennheten tilgang til miljøinformasjon og derved gjøre det lettere for den enkelte å bidra til vern av miljøet, å verne seg selv mot helse- og miljøskade og å påvirke offentlige og private beslutningstakere i miljøspørsmål. Loven skal også fremme allmennhetens mulighet til å delta i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet”

Enhver har rett til miljøinformasjon fra virksomhet nevnt i § 5 annet ledd om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet.
Jeg kan ikke se at denne saken ble vurdert etter miljøinformasjonsloven da jeg henvendte meg til dere sist gang, og jeg ber dere herved om å gjøre dette. Jeg minner om svarfristen i § 18.6 , som er innen ti dager. Jeg ber om at svaret er skriftlig. Hvis dere opprettholder avslaget eller ikke svarer innen tidsfristen, vil saken bli oversendt til Klagenemnda for miljøinformasjon .

– Fristen er utløpt, og jeg har ikke hørt et pip. Nå er det opp til  Klagenemda for Miljøinformasjon å avgjøre om OFA kan fortsette sin stumme praksis, sier Nilssen.

Nettsider og sosiale medier

I OFA har de registrert klagen fra Nilssen, som også er omtalt på hans egen populære blogg, Lars&Lars. Daglig leder i OFA, Bjørn Torp, tilbakeviser også alle former for hemmelighold knyttet til fiskeutsetting i Oslomarka.

– Det er ikke riktig at vi ikke praktiserer åpenhet om vår forvaltningspraksis. Gjennom både årsrapporter, informasjon på vår nettside og sosiale medier, er informasjonen godt tilgjengelig. I tillegg produserer OFA Fisekartboka, som gir oversikt over alle vann, tjern og elver. I kartboken finner publikum kartblad og tabeller med informasjon om artsmangfold i de ulike vannene, samt oppdaterte bestandsestimeringer, sier Torp.

Han understreker samtidig at OFA er blant de aller første til å ønske alle initiativ knyttet til en faglig forankret og bærekraftig forvaltning velkommen.

– Dette er noe vi har vært opptatt av i 80 år, og noe vi er like opptatt av den dag i dag. I media har vi registrert at det fremmes påstander om at OFA unndrar informasjon om viktige forvaltningsprinsipper, og det er også stilt spørsmål om vår ivaretakelse av naturgrunnlaget. Vi skal være forsiktige med å spekulere i motivene for initiativet som er fremmet. I beste fall handler det om manglende kunnskap om hvordan OFA utøver sitt forvaltningsmandat, sier han.

Ifølge Torp har OFA tett dialog med både Oslo kommune og Fylkesmannen i Oslo og Akershus rundt viktige og bærekraftige prinsipper for forvaltningen av Marka.

– Myndighetene og andre er godt kjent med vårt kultiveringsarbeid. Dette er kultiveringsplaner som er godt forankret, og deler Oslomarka med sine respektive vel 500 fiskevann inn i ulike forvaltningssoner.
Til grunn for vår forvaltning ligger faglige vurderinger som blant annet geografisk beliggenhet, miljøfaktorer og i hvor stor grad det er pågang fra sportsfiskere. For det er nettopp dette det handler om for oss: Ivaretakelse av miljøgrunnlaget, og det å tilby best mulig sportsfiskeopplevelser for befolkningen. En forvaltning som det altså er bred oppslutning om, og som gjør Oslomarka til et eldorado for både sportsfiskere og andre brukere, sier han.

OFA innstilt på samarbeid

Torp stiller seg meget undrende til Lars Nilssen sin påstand om at han ikke har fått svar på sine henvendelser til OFA.

– Vi er kjent med at Lars Nilssen nylig har klaget OFA inn for Miljøklagenemnda, med bakgrunn i at han ikke har fått svar på sin henvendelse til oss. I så fall må Lars Nilssen følge bedre med. Det han ikke skriver i sin pressemelding er at han faktisk har mottatt svar fra OFA, og at dette svaret etter vår oppfatning også følger opp nettopp det Lars Nilsen etterspør av informasjon, sier han.

OFA-lederen ønsker mange konstruktive medspillere for å forvalte sportsfisket i Oslomarka på best mulig måte.

– For dette har OFA godt etablerte forum, blant annet årsmøtet der 18 lokale jeger- og fiskerforeninger tilsluttet Norges Jeger- og Fiskerforbund, i tillegg til medlemskommuner og alle grunneiere hvor OFA forvalter sportsfiske, er representert, sier han.

Klagen til Nilssen skal nå behandles av Miljøklagenemda. Torp forteller at OFA ser frem til å samarbeide med nemda i denne saken, og forsikrer at all informasjon om fiskeutsetting, på detaljert nivå, vil bli publisert op OFA sine nettsider i løpet av året.

The post OFA klaget inn for nemda – tilbakeviser manglende åpenhet appeared first on Hooked.

November har vært en hektisk måned, men det har likevel blitt tid til noen turer med stengene. Fisken har også vært i dytten, så uttellingen så langt denne måneden er helt upåklagelig.

Tidlig i måneden var jeg ute for å filme noen små fiskesnutter til et prosjekt vi har gående. Det var absolutt en fin dag for utendørsaktiviteter, med lite vind og tendenser til sol, men det kunne utvilsomt vært varmere.

Poenget denne dagen var å filme en rekke tips, triks og fiskemetoder, så jeg rigget i tur og orden opp fire stenger med forskjellige takkel og agn. Erfaringsmessig er det tregt på denne plassen når det er lyst og kaldt, men en og annen knurr og sandflyndre pleier å dukke opp. Derfor regnet jeg egentlig med at det skulle bli fangst av et eller annet slag. Det ble det, også.

Det første runnet kom nokså med det samme, og ikke overraskende var det en knurr som hadde funnet reken jeg serverte. Denne fikk etter hvert selskap av flere artsfrender, og det største eksemplaret var relativt bra med sine 480 gram. Ingen kjempefisk, men absolutt godkjent.

Jeg hadde med meg en stamp som jeg fylte med vann før fisket begynte, og alle fisker ble raskt plassert i denne etter fangst. Skal en bedrive fang og slipp når det er kaldt ute, er det nemlig viktig at fisken er i den kalde luften så lite som mulig. Spesielt må øyne og slimlag beskyttes fra å fryse til, noe som i praksis betyr hele fisken. Dersom du ikke har en stamp med vann tilgjengelig, fungerer det for øvrig fint å la fisken stå i vann i en stor håv.

I løpet av dagen fikk jeg knurr på reke, makrell, scampi og kombinasjoner av disse tre, men det var ikke før det runnet på det største agnet mitt at ting ble interessant. 7/O-kroken egnet med en hel scampi og en solid filet med makrell var egentlig beregnet på stor hyse eller kanskje kveite, men i stedet var det en meget fin rødspette som hadde glefset i seg det det store agnet.

Fisken holdt bunnen hele veien inn, så jeg regnet med at det var flatfisk, men at det skulle være en bælfeit rødspette på 1300 gram hadde jeg ikke sett for meg. I alle fall ikke i november og minusgrader. That´s agnfiske i sjøen for you…

Jeg endte dagen på seks eller syv knurr, en rødspette og en svær taskekrabbe. Dette er mer enn innafor med tanke på at selve fiskingen egentlig var underordnet på denne turen.

Allerede dagen etter ble det en kveldsøkt med kystmeiteutstyret. Turen gikk rett over broen, og håpet var at en stor lange eller en havmus skulle lure i dypet. Ojan og jeg truet på i fem timer, men suksessen uteble. Det vil si, vi fikk begge hver vår lange, men det var bare fisker på et par kilo. Ojan fikk også en pigghå, mens jeg halte på de andre småhaiene fra dypet hele kvelden. Jeg endte til slutt på åtte eller ni hågjel og en svarthå. Slikt er alt annet enn moro fra 150 meters dyp, men det er likefullt en del av gamet.

Torbjørn var for øvrig også med oss et par timer også, men han var så giddalaus at han ikke engang hadde med seg fiskeutstyr. Han fikk derfor ikke noe fisk, heller. Vi andre var altså litt bedre, men ikke mer enn litt.

Et par dager senere var jeg på ny ute med fiskestengene, eller rettere sagt fiskestangen. Egentlig var jeg bare nede og sjekket båten etter den kraftige vinden som feide innover oss kvelden i forveien, men siden sjøen er latterlig klar for tiden, tenkte jeg å teste om det var futt i noen av småartene i båthavnen i samme slengen. Det var det.

Først skjøt en relativt stor dvergulke ut fra under en stein, og etter å ha tenkt seg om i to sekunder, inhalerte den rekebiten jeg serverte. Vekten stoppet på 68 gram, noe som faktisk er ny pers med åtte grams margin for mitt vedkommende. Det er jo noe. Fisken ble for øvrig ytterligere et gram tyngre like etter, men det var ikke intensjonen. Mer om dette nokså snart.

Etter at dvergulken hadde fått plass i et Norgesglass med vann, fortsatte fisket. To minutter gikk, og så var innbyggertallet i glasset fordoblet, Denne gangen var det en svartkutling på 32 gram som falt for reken min.

I le av et båtskrog stod en liten stim med tangkutlinger, og med en latterlig liten Tanago-krok og et microskopisk rekefragment, fikk jeg snart lurt opp en av disse. Jeg tenkte egentlig at denne ville klare seg fint i glasset i noen minutter, men dvergulken sitt nylige fangenskap hadde tydeligvis ikke svekket matlysten dens i særlig grad. Tangkutlingen gikk nemlig ned på høykant, and that´s all she wrote. Det er hardt å være småfisk i en glasskrukke.

Uken etter ble det tid til et par timer på fjorden, og på dypet skjedde det mye i løpet av en intens fiskeøkt. Jeg begynte fisket på 160 meter, og kolmulen var på plass med det samme. Slik fortsatte det, og det spilte liten rolle om jeg fisket oppe i skråningene eller ute på flatene. Kolmulene var overalt, og det gikk sjelden mer enn et minutt fra loddet traff bunn til det var fast fisk.

Jeg fisket fra 155 meter og ned til 220, med makrell, kokt reke og råreke som agn, og fisken var i dytten hele veien. De fleste tok 15-20 meter over bunn, men det satt også noen fisker på den nederste kroken, som fisket fem-seks meter over bunn. Innimellom mulene ble det også et par svarthå ute på mudderflatene, men dagens targetart, den stadig fraværende skolesten, dukket ikke opp denne gangen, heller.

Jeg hadde riktignok troen på at det kunne være lest på gang da jeg kroket en fisk med litt mer tyngde og attitude enn svarthåen og kolmulen midt ute på en flate, men det viste seg å være vassild. Denne fikk selskap av ytterligere to artsfrender før mørket begynte å sige innover fjorden, men stampen forble alså skolestløs.

Da status ble gjort opp etter et par timer med mye sveiving, lå det ni kolmuler og tre vassild i stampen. Samtlige fisker veide godt over halvkiloen, med vassild på 1080 gram og kolmuler på 780 og 800 gram på topp. I tillegg ble to trehektos svarthåer sluppet tilbake.

Både kolmulen og vassilden er flott matfisk, så det blir noen middag av denne fangsten. En del av den kommer også til å bli agn når det skal satses etter stor lange og lysing utover vinteren og våren. At mule og vassild står på menyen til de store fiskene våre er nemlig hevet over all tvil, og begge artene har vist seg som meget gode agn ved tidligere anledninger.

Fredag kveld ble det en tur sørover til Bergen for litt takkelknyting på Campelen og fisking på Bonten etter gammelt. Jeg var på plass et par timer etter at det hele startet, men da jeg ankom Campelen var det bare Kristian som holdt fortet. Folk var tydeligvis opptatt denne kvelden, for det var flotte forhold for fisking.

Vi laget litt takler for både det ene og det andre en times tid, men siden ingen flere fisketryner dukket opp, gav vi oss i åttetiden. Kristian hadde litt å gjøre i butikken, så jeg kjørte bort på Bonten på egenhånd. Her rigget jeg først en karpestang, og sendte en makrellstrimmel utover, og mens jeg holdt på å rigge stang nummer to, kom det første runnet. To minutters fiske var alt som skulle til før det var fast fisk.

Målet denne økten var havmus. Håpet var småflekket rødhai. Førstnevnte er utvilsomt mest realistisk på denne plassen, men begge deler skjer fra tid til annen. Denne første fisken var ingen av delene. Derimot var det en liten lange som etter hvert kom sigende mot land. Fisken tok grunt, og var ikke sprengt. Derfor fikk den også friheten tilbake, og svømte fint ned igjen. Vi var i gang.

Den neste halvtimen ble hektisk. Jeg hadde nemlig ikke mer enn så vidt fått ut to agn, før det på ny runnet. Denne gangen svarte det litt bedre i andre enden av tilslaget, og jeg fikk troen. Det skulle det vise seg å være god grunn til. Snart kom nemlig et par store, lysende øyne til syne der ute i mørket. Årets første havmus!

Det var ingen kjempefisk, men med sine 1520 gram var den mer enn godkjent. En så kul art som havmusen kan egentlig være så liten eller stor den bare vil. De er fantastiske skapninger, uansett. Dessuten er det nesten to år siden sist jeg fikk et eksemplar av arten, så gjensynet med en gammel kjenning var kjærkomment.

Fisken fikk for øvrig hvile i håven i sjøen mens jeg egnet om igjen, og der ble den faktisk stående en stund. Det var nemlig mye action den første fisketimen på Bonten, og en lyr i tokilosklassen og en liten hyse var en tur oppe på kaien og hilste på før jeg fikk konsentrert meg om havmusen, igjen.

Midt under fotograferingen kom Kristian tuslende, så også han fikk tatt en kikk på fisken før den fikk svømme tilbake, igjen.

Etter de fire første fiskene skjedde det lite. Vi fisket ytterligere et par timer, men det eneste tellende resultatet ble nok en liten hyse og en svær taskekrabbe. Det er likevel liten grunn til å klage på uttellingen i løpet av bare noen timers med kveldsfiske. Midt i Bergen sentrum.

Onsdag ettermiddag hadde jeg meg en tretimersøkt med kystmeiteutstyret, på jakt etter piggskate. På denne plassen når en dyp på 15-20 meter på de lengste kastene, og en fisker på fine sedimenter uten slimål og med minimalt med krabbe. Fisk er det derimot mye av, og både artsmangfold og størrelsen på fisken er ofte bra. Slike steder må en bare like.

Jeg rigget opp to stenger, og sendte makrellagn ut på sandbanken. Fem minutter senere var dagens første fisk et faktum, en sandflyndre på 300-400 gram, som raskt fikk friheten tilbake. Ikke targetarten, men likevel en start. Og det er viktig å komme i gang.

Da begge stengene var i aksjon igjen, satte jeg meg ned og laget noen takler. Her ble jeg sittende i min egen verden en god stund, men denne ble jeg rykket brutalt ut av da det plutselig runnet skikkelig på høyreflanken. Jeg kastet meg over stangen og gjorde tilslag. I andre enden var det bom stopp. I to sekunder trodde jeg at det var verdens største skate som hadde funnet agnet mitt, men så skjønte jeg at noe var galt. Snøret var nemlig i overflaten, og jeg satt fast i noe stort og tungt som fløt rundt der ute.

Karpestangen slo nesten knute på seg, men tingen der ute, som først så ut som en halvveis nedsunken tømmerstokk, flyttet etter hvert litt på seg. Og da jeg fikk snudd den, dukket det opp et gevir. Dette var definitivt ingen tømmerstokk.

Opp gjennom årene har jeg fått mye rart på kroken, men døde hjorter har jeg vært skånt for. Til nå. For det var faktisk en død hjort som hang fast i snøret mitt. Den har tydeligvis kommet drivende med den kraftige overflatestrømmen, og utrolig nok gått rett i snøret mitt. Og det var ikke en liten hjort, heller. Med seks tagger på hver side, kvalifiserer den faktisk til betegnelsen kronhjort. Det er ikke verst på en 2,25-punds karpestang.

Needless to say var det tungt å få hjorten til land. Helt inn fikk jeg den da heller ikke, men at jeg tauet det døde dyret 20-25 meter, det er helt sikkert. Noen meter fra land satte hjorten seg fast i noen fortøyninger, og da jeg satte hardt mot hardt, løsnet snøret. Ti minutter senere snudde strømmen, og hjorten fløt innover i fjorden igjen. Trist at et så flott dyr skal ende livet ved drukning, men naturen er som kjent nådeløs.

Hjorten gav utvilsomt årets fleks for min del, men det skulle bli mer stangbøy de neste timene. Først ut var en en lyr på snaue to kilo. Denne fikk friheten tilbake. En liten halvtime senere runnet det på ny, og denne gangen luktet det skate. Dette ble bekreftet da jeg satte tilslaget. Fisken var ikke veldig stor, men med sine gode 3,6 kilo, var den mer enn velkommen. Og den svømte fint tilbake der den kom fra etter et par kjappe bilder og litt hvile i håven.

Jeg trodde en stund at skate nummer to for dagen var et faktum bare ti minutter senere, men etter hvert avslørte fisken seg som noe annet. Jeg håpte på stor hyse, men i stedet var det en torsk på snaue fem kilo som etter hvert havnet på land. Dette var en skikkelig fin fisk, så den ble med hjem. Ytterligere en fisk skulle se tørt land denne økten, en sei på snaue 1,5 kilo, som også ble art nummer fem for dagen.

Dersom noen skulle være i tvil, er det fremdeles relativt høy temperatur i sjøen, og det er mange arter som er aktive på grunt vann. At de tar på naturlig agn er også hevet over enhver tvil, så det er bare til å komme seg ut med stengene, folkens.

The post Fisken har slett ikke gått i vinterdvale appeared first on Hooked.

I anledning Black Friday har du i dag mulighet til å sikre deg tolv måneder med Hooked Pluss-medlemskap for bare 185 kroner. I tillegg til medlemskapet får du velkomstgave til en verdi av 338 kroner.

Vi slenger oss på Black Friday-kjøret, og det nyter du som Hooked-leser godt av. I hele dag får du nemlig et års medlemskap på Hooked Pluss for halv pris, latterlig beskjedne 185 kroner. I tillegg kan du innløse Cato Bekkevold sin velkomstgave, bestående av et spesialsluksett og en signert DVD til en samlet verdi av 338 kroner (se video under).

Å bli Hooked Pluss-medlem er ingen heksekunst. Dersom du klikker her, kan du registrere deg med Visa eller Mastercard. Du kan også sende en SMS med kodeord “Hooked” til 2380. Som Hooked Pluss-medlem får du tilgang til alt eksklusivt fiskestoff i Hooked, fiskekart og en rekke fordelsavtaler, så sign up!

The post Kjempetilbud på Hooked Pluss-medlemskap, inkludert velkomstgave appeared first on Hooked.

Karene i Team Propell gjorde dette fine opptaket under en dorgetur i sommer. Den store sjøørreten er helt tydelig veldig interessert i agnfisken, og kommer tilbake for å undersøke og smake på flere ganger.

The post Stor sjøørret på jakt appeared first on Hooked.

I løpet av 2016 fanget 785 sjølaksefiskere til sammen 59 169 laks, noe som utgjør i snitt 75 laks per fisker. Til sammenligning avliver norske sportsfiskere en laks hver i året.

Av: Endre Hopland

Tallene, som kommer fra Statistisk Sentralbyrå, viser at det i 2016 ble tatt opp hele 269 tonn laks med not og garn i sjøen i sommer. Det er 16 prosent mer enn i fjor, og utgjør ifølge organisasjonen Norske Lakseelver anslagsvis 42 prosent av totalvekten på all avlivet villaks dette året. De endelige tallene for sportsfiske i elv presenteres av Statistisk Sentralbyrå i januar neste år.

Antallet villaks som vender tilbake til norske elver er ifølge den samme organisasjonen halvert de siste 30 årene. Dette mener de har ført til redusert, høstbart overskudd og mange sårbare bestander. Som en konsekvens av dette er over 100 elver derfor stengt for fiske.

– I en slik situasjon er vi kritisk til at sjølaksefisket får fortsette i sin nåværende form, da mye av fisket med not og garn i sjøen ikke skiller mellom laks fra ulike elvebestander. I sjølaksefisket er det ingen kvoter og fangstbegrensing per fisker, slik det er i elvene. Dette kan lett føre til overbeskatning av sårbare bestander, sier generalsekretær Torfinn Evensen i Norske Lakseelver.

Les også: – Det tas for mye laks i sjøen i Sør-Trøndelag

Det totale, samfunnsøkonomiske bidraget fra sjølaksefiskerne er ifølge Norske Lakseelver lavt. Førstehåndsverdien av 269 tonn laks er anslagsvis 27 millioner kroner, eller om lag 33 000 kroner per sjølaksefisker, og gir få ringvirkninger.

– I kontrast til dette omsetter sportsfiske etter laks i elvene for omlag 1,3 milliarder kroner. Dette gir en verdi på 500 kroner for en sjølaksefisket laks, mens en elvefanget laks har en verdi på over 10 000 kroner, sier Evensen.

Dersom flere laks overlever i sjøen, og går opp i elvene, vil verdien til denne fisken naturlig nok øke betydelig. Potensialet for verdiskaping knyttet til sportsfiske etter laks er nemlig to-tre milliarder, ifølge Norske Lakseelver.

– Sportsfiskerne i elv bidrar til mer enn 95 prosent av innbetalingene til Statens fiskefond gjennom fiskeravgiften. Det gjøres også en betydelig dugnadsinnsats fra elveeiere og sportsfiskerforeninger rundt om i landet. Sjølaksefiskerne bidrar ikke til dette viktige arbeidet. Vi synes derfor det er en veldig skjev fordeling at så få sjølaksefiskere kan høste over 40 prosent av villaksen, sier han.

Les også: Nesten 18 000 laks ble satt tilbake igjen

Paragraf 26 i Lakse- og innlandsfiskloven gir hjemmel til å stille krav om at fisket eller en forholdsmessig andel av fisket skal forvaltes til fordel for allmennheten.

– Å la 785 personer, knappe en prosent, av alle laksefiskere i Norge, fange nærmere halvparten av villaksen, kan neppe sies å være til fordel for allmennheten. Regelverket bør definitivt endres, poengterer Evensen.

The post Sjølaksefiskerne tok 75 laks per mann i 2016 appeared first on Hooked.

På jakt etter julegave til en fisker du er glad i? Eller kanskje til deg selv? Ta en kikk på denne godbiten fra Abu Garcia.

I disse dager lanserer utstyrsgiganten Abu Garcia, som markedføres av Pure Fishing, et begrenset antall gavesett. Dette inneholder en Abu Ambassadeur 4601 Svartzonker Edition 2016. Snellen er håndlaget i Sverige, og er en forsterket og nummerert produksjon i et svært lite opplag.

Sammen med snellen kommer også et helt spesiell jerkbait laget i tre. Også dette er håndlaget, av Mr. Svartzonker himself, Claes Claesson. Samme mann sin signatur pryder for øvrig baitkroppen.

Gavepakken kommer, som seg hør og bør for en gave, i en stilfull eske formet som en bok. Det er bare produsert 125 eksemplarer av snellen og baitet på verdensbasis, og av disse havner 20 i Norge.

Den veiledende prisen på herligheten er 3999 kroner, og pakkene ankommer de norske butikkene i slutten av november. Førstemann til mølla!

The post Eksklusiv julegave fra Abu Garcia appeared first on Hooked.